Av Petter

Det var en gang en kanin som kaltes for Kalle Kanin. Han likte å spise gulrøtter og løvetann. Men en deg ville han ikke ha løvetann lengre. "Nå må du spise Løvetannsalaten gutten min" sa mamma kanin. Men Kalle Kanin ville ikke ha. Han ristet trist på hodet og gråt en tåre. "Men Kalle Kanin" Sa mamma Kanin "Hvorfor gråter du?" Kalle kanin turte ikke å si det, for da ville han få bank av de andre kaninene i Kall Heim Kanin Internat (KHKI) "Er det de kaninene som har plaget deg igjen?" Kalle Kanin så overrasket på mammaen sin. Hvordan kunne hun vite det? Kalle så vekk og klødde seg bak øret med labben. "Joa" sa han til slutt. "De satans ynglingene til de forbanna ludderne av noen kanintøser fra Kall Heim!" kjeftet mamma kanin. ”Wow”, tenkte Kalle Kanin, det var jo liv i skreppa. Han forklarte episoden til moren sin. Om hvordan Karl Roger Kanin og gjengen hans hadde knødd løvetannblader ned i kjeften så det tøt ut øyrene mens de sa at kanskje sevjen ville lime de få hjernecelle hans sammen. Så lo de jukket rundt om kring. Moren var så sint at pelsen reiste seg på kroppen hennes. Nå sa hun som så: ”De andre kaninene skal dø, og med dem hele familiene de hører til.” Hun pustet ut og inn i et voldsomt raseri. "Nå Kalle, nå skal du få vite hvordan det er å slakte kaniner med automatvåpen og sverd!"

Adrenalinet pumpet i årene, nå skulle de puslete kaninpelsene få dø en smertefull død! Det lønner seg ikke å kalle Kalle Kanin for en tynnpelsa kaninpølse! De hoppet og spratt over de mystiske engene langs Kallborb slettene. Opp og ned bølget det landskapet mot kaninhulene i Kall Heim. Det begynte å bli mørkt. Sakte sank solen nedover horisonten, og farget det mørke gresset med en gyllen farge, som bølget i vinden. Et ensomt tre markerte inngangene hvor Kall Heim banden holdt til. De hoppet forsiktig inn og kastet to flash bak hjørnet. De traff vaktene. De hylte og skrek "Inntrengere! Inntrengere!" Men ikke lenge, for nå stormet de fram med sverdene og hogget hodene av de blinde og døve kaninene. Blodet sprutet og farget den myke pelsen rød av blod. "HAHAHAHA! Brølte moren. ”Nå skal de som mobbet deg dø!" 3 nye vakter kom hoppende opp med sverd i labbene, med da de så de lemlestede kaninlikene til vennene deres, og to hvite kaniner sølt med blod armert med uzier, fikk de panikk og hoppet tilbake for harde livet. "Spring, feiginger!" Skrek mamma Kanin "La hele Kall Heim få vite at vi kommer!" 
De gikk ned over i gangene og drepte alt som kom i veien. Det virket som om disse stakkarene i fra Kall Heim ikke visste at de ville bli angrepet. Mødre og bitte små kaninunger hoppet mot en utgang. En håndgranat gjorde slutt på dem. Tarmer, kjøtt, blod og lemmer ble slengt rundt om kring i et eneste blodbad. ”Så slipper de å vokse opp for å bli mobbere slik som resten av ungdommene fra denne møkkahulen” Sa mamma kanin bittert.

Kalle Kanin lo høyt. Nå var det slutt på dem alle. Ingen hadde sjanse mot automatvåpnene de var i besittelse av. Ingen kom nær dem. Verken med økser sverd eller dolker. Noen ganger ble det så store hauger med lik at de så vidt klarte å komme seg over. "DER! DER ER DE!" Kalle Kanin skjøt etter mobberne, men de unnslapp så vidt takket være Kall Heims hovedsjef og topp forsvarer Jan Børge Kanin. Han var fryktet for sitt mot og hensynsløshet i krigen mot Svart Borg Kaninene. Alle som en av de ble utslettet, som takk for at de hjalp Kalle Kanin sin klan, Hvitbjørk Kaninene. Men nå var krigen over, de få som var igjen av Hvitbjørk kaninene overga seg. Ydmyket og hånet, tvunget til å gå på skolene deres, lære det de lærer, de skitne grå kaninene. Ikke en ren hvitfarge slik som Kalle Kanin var eller ren svartfarge som de flotte Svart Borg Kaninene. Nå som det kun var noen få igjen av Hvitbjørkene. Kalle Kanin, mammaen hans, onkelen hennes og ungene hans. Stakkarslig få var de men hevnens time er kommet. Kal Heim kaninene skulle for faen bli færre enn Hvitbjørkene igjen!

Kalle fulgte etter dem med mammaen i like bak halestumpen Han hadde brukt opp den siste ammunisjonen på å bomme. Nå måtte han bruke sine skillz som sverdfekter. "DØ!" skrekk mamma kanin og stormet inn mot ungdommene som hadde vanæret Kalle. Men skriket stoppet fort. Hun var spiddet på spydet til Jan Børge. Det kom en surklende pipelyd fra strupen, så ble øynene blanke og hodet sank ned mot brystet. Våpenet hennes falt mot bakken, som fort ble dekket med ferskt blod. Hun var død. Det klikket for Kalle Kanin. Han stormet mot Kjell Børge, og kappet spydet i to. Kjell Børge virket ikke overrasket da han lo og sa "Jasså, lille kaninpusen ble sint når mammaen døde?" Mobberne kom ut fra hjemmeplassen sin mens de hånlo. "Nå skal jeg forklare deg en ting" fortsatte Kjell Børge. I krigen mot de Hvite og de Svarte drepte vi aldri kvinner og barn. Hvorfor tror du at du lever nå? Vi var ikke like onde som deg. Nå har du drept kona mi, og nesten alle ungene mine" Han hevet stemmen "JEG HAR KUN TO FRA DET SISTE KULLET IGJEN!" Kalle Kanin følte ingen medlidenhet. Kjell Børge Kanin hadde drept moren hans, og klanen hans. Nå skulle den støgge kaninen dø! Kalle bøyde hodet ned, som om han ga opp, som om han fortjente å dø. "SE MEG I ØYNENE NÅR JEG DREPER DEG!" Brølte Jan Børge. Kalle tok tak i sverdet sitt, og grep den andre labben om en dolk. Jan Børge hogg til. Kalle blokkerte sverdet med sitt eget. Det skled langs eggen og kuttet Kalle i det ene låret. Men samtidig kjørte Kalle dolken inn i strupen på Børge.

Han fikk sjokk og hostet opp blod slik at det sprutet ut neseborene. Han lo. Kalle Kanin hadde aldri ledd så mye i hele sitt liv. En manisk latter skar seg gjennom gangene sørpet til med kaninblod. De to siste gjenlevende kaninene, mobberne, prøvde å flykte for livet. To velplasserte knivkast stemplet hodene deres i veggen. Jævlene sprellet forgjeves. Han lo enda mer. Nå var det ikke en eneste kanin i livet utenom Kalle Kanin i det kaninhullet. På tide å returnere hjem. Kalle haltet ut av kaninhulen. Mange plasser hadde han problemer med å komme seg oppover på grunn av det sleipe gulvet og den forbannede foten hans som blødde ganske kraftig. Men endelig var han der, på de endeløse gressengene, han så den hvite bjørken. Den var blodrød av den lave kveldsolen. Hjemmet sitt. Han haltet av gårde og tenkte på mammaen sin. Men han fikk nå i det minste hevnen han ønsket. Han lo bittert. Plutselig ble latteren punktert av lange klør som boret seg gjennom ryggen hans og inn i lungene. Svarte faen! Han hadde helt glemt ut farene fra oven. Blodet rant som en bekk ut av munnen til Kalle Kanin. Det siste han kjente før alt ble svart var kraftige vingslag som løftet han opp mot himmelens fredfulle høyder. 

THE END!